Så stor var du

Så stor var du,
at da du åpnet munnen gikk all luften ut.

Derfor lot jeg deg gå

 

 

 

Du forelsket deg i rammen

Begjærte andres begjær

av din eiendom

Elsket fargene utenpå

Svøpte deg i det synlige

Du bar din ramme på gullstol

Det er ikke dét

Men jeg var inni

Og begjærte bare deg

Jeg var din

Elsket deg

Selv det usynlige

Kanskje aller mest dét

Det er dét

Utenpå

Endelig kom du.

Og jeg vet.

Fordi gåsehud er

når sjelen flytter seg.

Og legger seg utenpå.

Ørkensand under vann

Jeg stryker deg med myke, røde  hender.

Du ligger urørlig, som om du sover.

Men jeg kjenner at du omfavner hånden min med huden din.

Du puster meg inn.

Det røde.

Men du kan ikke bevege deg.

Du kan ikke svare.

Og mens vi lever slik, undres jeg over hvordan ørkensand blir under vann?

Fremmedland

 

 

 

 

Himmelrommet var uendelig uoppnåelig.

Drømmevever i sveveland.

Der fant vi

Der ble vi,

og kysset støv av røtter

i fremmedland

Vibrasjoner

 

 

 

 

Den tenkte tanke er aldri ensom.

Lik havet som slår mot land, og sendes tilbake i evig bevegelse.

Slik følger tanken sin bølge ,

for alltid å være

 

Akryl på lerret

The never ending story

Til leseren.

Dette er skrevet for noen år siden. Jeg levde med ,og elsket, en mann i mange år. Han fikk først i fjor diagnosen bipolar. Vanskelige, men allikevel fantastiske år, knust kjærlighet og drømmer. Dette føles veldig privat å legge ut. Men fint også.

Tårene er tunge

for tunge for noens ord

og mørket er ufattelig…uoppnåelig……uendelig

Jeg rekker ikke ned

Strekker meg

Borte

Stille faller jeg ..stille…mens jeg skriker

Jeg ser….jeg SER

Tvilen er ikke der

Tvilte jeg?

Aldri

Det du ser , blir jeg

Sjanseløs mot mørke evigheten

ubetydelig, meningsløs

Jeg blir det du ser

Hvordan kan jeg bli nok

Hva er sant, hva er virkelighet

kjenner deg nå,

ser alt jeg har sett men

kjenner deg nå

Lyset er sterkt

Det er ikke plass til deg her, du finner ingen ro..røtter

De er i meg

var alltid der

Armene mine, livet mitt, hodet , hjertet

Ingenting er nok

Du har blitt ett tomt skall

Lyset rekker ikke inn, himmelen er for smal, havet er for evig langgrunt og universet er uoppnåelig

Til slutt ender tårene innover

Stengt hjerte

Det er ingen som vet

Alene med min kjærlighet

Nummen

Tror jeg ikke lenger?

Har jeg sluttet å tro

Når skjedde det?

Var det da?

I rommet mellom tid og kjærlighet

Ubetinget

Var det da?

Jeg er nummen

Tror ikke på noe

Det er ikke for meg i dette livet

Når ble jeg slik?

Når sluttet jeg å tro på det jeg alltid forteller andre?

Er jeg en løgn?

Når begynte den?

Det var i rommet mellom tid og kjærlighet

Jeg er sikker på at det var da.

Men så oppdager jeg at det var før.

Og hva da?

Hva skjer da?

Hva med forestillingene?

Hva med showene?

Hva med kloke ord?

Jeg skulle bety noe

Og så oppdager jeg at jeg ikke får til at noen betyr noe på samme måte for meg

Jeg har mistet evnen til å ta imot

Hadde jeg den noengang?

Nummen

Faen!

Isrosene

Jeg ser deg i gryningen.

Gjennom nattens vakre nye isroser som har forelsket seg i vinduet mitt.

Jeg er fengslet av skjønnhet.

Ny

Unik…forandrelig fra natt til dag.

Kulde møter varme

Så ser du meg,

og kommer meg i møte

der jeg står

i vinduet.

Du kommer så nær at pusten din berører.

Mitt vindu.

Mine isroser.

-og med ett er de borte

Isrosene