
Himmelrommet var uendelig uoppnåelig.
Drømmevever i sveveland.
Der fant vi
Der ble vi,
og kysset støv av røtter
i fremmedland

Himmelrommet var uendelig uoppnåelig.
Drømmevever i sveveland.
Der fant vi
Der ble vi,
og kysset støv av røtter
i fremmedland

Den tenkte tanke er aldri ensom.
Lik havet som slår mot land, og sendes tilbake i evig bevegelse.
Slik følger tanken sin bølge ,
for alltid å være

Til leseren.
Dette er skrevet for noen år siden. Jeg levde med ,og elsket, en mann i mange år. Han fikk først i fjor diagnosen bipolar. Vanskelige, men allikevel fantastiske år, knust kjærlighet og drømmer. Dette føles veldig privat å legge ut. Men fint også.
Tårene er tunge
for tunge for noens ord
og mørket er ufattelig…uoppnåelig……uendelig
Jeg rekker ikke ned
Strekker meg
Borte
Stille faller jeg ..stille…mens jeg skriker
Jeg ser….jeg SER
Tvilen er ikke der
Tvilte jeg?
Aldri
Det du ser , blir jeg
Sjanseløs mot mørke evigheten
ubetydelig, meningsløs
Jeg blir det du ser
Hvordan kan jeg bli nok
Hva er sant, hva er virkelighet
kjenner deg nå,
ser alt jeg har sett men
kjenner deg nå
Lyset er sterkt
Det er ikke plass til deg her, du finner ingen ro..røtter
De er i meg
var alltid der
Armene mine, livet mitt, hodet , hjertet
Ingenting er nok
Du har blitt ett tomt skall
Lyset rekker ikke inn, himmelen er for smal, havet er for evig langgrunt og universet er uoppnåelig
Til slutt ender tårene innover
Stengt hjerte
Det er ingen som vet
Alene med min kjærlighet

Tror jeg ikke lenger?
Har jeg sluttet å tro
Når skjedde det?
Var det da?
I rommet mellom tid og kjærlighet
Ubetinget
Var det da?
Jeg er nummen
Tror ikke på noe
Det er ikke for meg i dette livet
Når ble jeg slik?
Når sluttet jeg å tro på det jeg alltid forteller andre?
Er jeg en løgn?
Når begynte den?
Det var i rommet mellom tid og kjærlighet
Jeg er sikker på at det var da.
Men så oppdager jeg at det var før.
Og hva da?
Hva skjer da?
Hva med forestillingene?
Hva med showene?
Hva med kloke ord?
Jeg skulle bety noe
Og så oppdager jeg at jeg ikke får til at noen betyr noe på samme måte for meg
Jeg har mistet evnen til å ta imot
Hadde jeg den noengang?
Nummen
Faen!
![]()
Jeg ser deg i gryningen.
Gjennom nattens vakre nye isroser som har forelsket seg i vinduet mitt.
Jeg er fengslet av skjønnhet.
Ny
Unik…forandrelig fra natt til dag.
Kulde møter varme
Så ser du meg,
og kommer meg i møte
der jeg står
i vinduet.
Du kommer så nær at pusten din berører.
Mitt vindu.
Mine isroser.
-og med ett er de borte
Isrosene

Lengst inn
Der
Du går fra meg større enn da du kom
Stolt og rak i ryggen
Du føler du har funnet frem
Der
Hvor ingen andre før har vært
Selvsikker og samtidig trygg
Men jeg vet, og visste hele tiden
at du ville komme hit
Men at du ikke kan komme lenger
og at helt inn kan bety så forskjellige ting
fra menneske til menneske
Og jeg vet at det å være hel for meg
ikke betyr det samme som for deg
Og jeg er stolt
Rak i ryggen
Og innser plutselig at vi har funnet frem allikevel
På hver vår måte
og at det kanskje går an å leve som hele, lengst inn
alene og allikevel sammen
I møtet vårt
Der

La meg kjenne brølet, mitt eget.
La meg kjenne tårer som skriker ut.
La meg fylles av forbannelse uten tanke for annet enn forbannelsen
Jeg skreller av meg huden min foran øynene dine
Jeg viser deg at du ser rett gjennom meg, om du velger.
Jeg blottstiller hjertet mitt ved å fjerne alle ribbein, ett etter ett
Om dette som er dét som skal til
-så er alt gjort
og jeg kler stille på meg igjen

Naken i solens avslørende stråleglans
Blundende, redd og klar
Lite ante jeg
Om skyggene jeg skapte
Siste kommentarer